Vågakallen og Suliskongen hadde hver sine sorger. Den første en ustyrlig sønn – Hestmannen – den andre åtte viltre døtre. Suliskongen var en streng fader og likte dårlig at døtrene var borte fra heimen. Da han en kveld vel var sovnet snek de seg alikevel ut av fjellene. De ville ut mot havet for å danse i måneskinnet over bølgene. Fra Lofotveggen så Hestmannen søstrene bade seg i sjøen ved Landegode. Han ble straks forgapt i den eldste og bestemte seg for å røve henne samme natt. Med flagrende kappe og vill av begjær sprengred han over Vestfjorden. De dansende søstrene så han komme i synsranden og flyktet sørover leia. Utmattet kastet de yngste Syv Søstre seg ned på øya Alsten mens den eldste fór videre. Akkurat som forfølgeren kom forbi Rødøyløva hoppet hun i et veldig sprang over Velfjorden til Sømna. Hestmannen forsto da at han ikke kunne ta henne igjen og ville heller se henne død enn unnsluppet. Omkring i fjellene satt trollene fjetret og fulgte med på jakten. Skarsfjellgubben i Sømnabergene var også der. I det det tok til å lysne av dag så han Hestmannen skyte en pil etter møya. Da hev gubben hatten sin slik at den kom i veien. Pilen reiste tvers gjennom, endret retning og endte ved Vikna.  Den gjennomhullede hatten datt ned på Torget. Men møya hadde gjort nok et kjempehopp og landet på Leka. Imidlertid kom hun seg ikke lenger enn til sørenden av øya før sola rant og alle ble til stein. Etter dette ble hun hetende Lekamøya. Ferdes du langs Hålogalandskysten kan du se dem der.

Her er  Lekamøya representert av en spill levende lekværing avbildet på Nesodden med Torghatten i bakgrunnen.